Vi kan godt skrive

Davies er dronningen av korte tekster, hun har en underfundig humor og et skarpt vidd, og setter alltid punktum tidsnok. En bok man leser igjen og igjen.

Berlin var lenge en skjult skatt, før hun dukket opp i bokstablene hos de store bokhandlerkjedene her hjemme. Hun byr på levd liv og et gnistrende godt språk, og mellom linjene drysser det aske fra en rødglødende sigarett. Bildene hun skaper sitter på limt til netthinnen som om du har sett noe, men det har du ikke, det er Berlin som har laget bilder med ordene sine, og fantasien din som har malt dem ferdig.

Grace Paley, amerikansk forfatter, universitetslærer og politisk aktivist som døde i 2007 - hun hadde du kanskje ikke hørt om? En forfatternes forfatter, men egentlig bare en sykt god menneskenes forfatter - jeg venter bare på at forlag skal trykke opp igjen og nyoversette tekstene hennes, så de kan ligge der som varme hveteboller i høye stabler i bokhandelen. Paley er ikke en av dem som skriver ut den samme personen hele tiden, bare i ulike faser - nei, hun har en sånn mennesketeft, og skriver så ekte og vittige og kloke dialoger og beskrivelser av de mest hverdagslige mennesker ting, så det blir et parallelt univers/parallelle liv du kan dukke inn i. Do it. Dykk inn! Men du må nok på Deichman for å finne henne.

Denne boken, sammen med den selvstendige oppfølgeren “Everything is possible” er to av de beste bøkene jeg har lest de siste par årene. Om denne kvinnen rasker med seg en Nobelpris på ett eller annet tidspunkt ville jeg ikke blitt det minste overrasket. For Strout har nemlig både menneskekunnskapen, språket og den psykologiske innsikten som gjør at det hun skriver blir mer levende enn livet selv.

Jeg anmeldte denne boka for Aftenposten våren 2017.

Hvis du bare kjenner Didion som stilikon så er det på tide å komme seg i bokbutikken. Didions “Political fiction” er også fabelaktig, eller den gamle klassikeren “Slouching towards Betlehem”, men kanskje begynne med denne, om livet til Didion som endret seg brått da ektemannen John Gregory Dunne falt død om i leiligheten deres i New York. Hun beskriver det som kommer etter det første sjokket, det absurde håpet om at han skal komme tilbake, redselen for selv å falle, å være gammel og alene. Hva er sorg? Hvor lenge varer et sjokk? Hvor er han nå? Didion tar oss gjennom hele registeret, med sitt sedvanlige skarpe blikk.

Snakkisen “I love dick” av Chris Kraus er veldig interessant å lese på stranda, spesielt i utlandet. Italia, for eksempel. Da får du en del blikk, det har jeg selv erfart. Boka handler om ekteparet Chris og Sylvere, som får en felles hang-up på Dick. Chris sine kjærlighetsbrev til Dick og hans avvisning blir utgangspunktet for en slags feministisk drøfting av forholdet mellom menn og kvinner, og er en tidløs tematikk, kan man vel si. Boken er også utgangspunkt for tv-serien “I love Dick”, med blant annet Kevin Bacon, men den har jeg ikke sett ennå.

Merkelige, morsomme, mørke og muntre George Saunders lager de vidunderligste og rareste novellene, og er et oppkomme av skrudde fortellinger. Og i horisonten av hans novelle-verden varmer en stor humanistisk sol over de stakkars menneskene.

Tyske Hermann har en klar og skarp, men samtidig litt sløy måte å betrakte verden og karakterene sine på. Er ekstremt god til å beskrive avstanden mellom mennesker, venner, søster, kjærester, kollegaer - og han rare i nabolaget.

Lorrie Moore skriver noveller som er både muntre og sorgfulle, dialogene er presise, som i et filmmanus, og tematikken spenner vidt. Selv har jeg lånt ut mitt eksemplar - hvor ble det av? Kanskje en som har lyst til å lese dem om igjen og om igjen, som meg?

Miranda July er som en amerikansk fantasi-drømmesøster for folk som meg. Hun er rar, morsom, drøy, trist, ekte og sykt oppfinnsom. Boka “The first bad man” har noen så sterke scener, og en sånn tung og god og uforutsigbar stemning i seg at man blir genuint overrasket når man leser den. For rar? Nei, helt perfekt frisk litteratur.

Unge, danske Pilgaard er en av disse forfatterne som får alt til å virke lett. Men så er det så mye vanskeligere enn det ser ut til - å få både historien og karakterene og språket til å boble, uten at det blir billig Cava-ettersmak av det. Man kommer under huden, og forsvinner inn i historien, og vil bare bli der. Kall det ekte sjampanjefyll og københavnerstang om du vil. Bra er det.

Ikke les denne boka hvis du føler det litt hudløs, hvis du bekymrer deg for framtida og livet på planeten vår. For denne boka kan virke litt skremmende, på en sin saklig og neddempete måte. Vi er i ferd med å dø ut som rase, og det skjer å en unaturlig rask måte, er hovedpoenget i denne boken. Planeten kommer til å klare seg uten oss. Men vi? Menneskeheten?

Elizabeth Kolbert har bygd opp fortellingen med reportasjereiser og er selv tilstede i teksten. Jeg er rett og slett ganske imponert over hvordan hun klarer å drive fram poengene sine uten at det blir kjedelig. Men så er det dessverre grøssende spennende og aktuelt det hun forteller om også.

Nors er kun en av flere eminente danske forfattere i sin generasjon, og tilfeldigvis er de alle kvinner. Klok, morsom, men også sår i tonen. Nors er direkte, røff, men også omsorgsfull med sine karakterer. Med det mener jeg at hun lager sosial-humanistiske tekster, hvis man får være litt fri.

“Det var så den vinter” som den het på dansk, inneholder de to korte romanene “Dage” og “Minna mangler et øvelokale”, der den første er som en slags punktroman, og den andre er en slags langpoesi, og begge er veldig fine.

Det er ikke det minste rart at hun har gjort braksuksess i USA og internasjonalt - det er så nordisk og friskt, men samtidig bløtt, det Nors skriver. jJeg skulle ønske hun fikk mange flere norske lesere, for det fortjener hun.

En av de første store mesterene som tok steiner fra minnenes strand og undersøkte dem med sitt litterære forstørrelsesglass. Å lese denne er som å lese en fantastisk film, både lyd, lys og ikke minst skygge, skaper en dyp og levende fortelling som vokser og endrer seg lenge etter at du er ferdig med boken.

Der menneskene er, der er kråkene. Fra du som barn synger “Eg trur no den kråka vil drepa meg” til du som voksen får kråketær rundt øynene, så er de en selvsagt rekvisitt i livene våre, uansett om vi bor i by eller bygd, ved fjord eller fjell. I denne boka fra tyske Riechelmann får du vite en hel masse om kråker. Kanskje greit å lære litt om dem siden de hele tiden følger sånn med på oss? Bare en tanke.

Har Faldbakken vært servitør i et tidligere liv? Man kan begynne å lure. Sylskarpt og ekstremt sjarmerende er denne fortellingen fra det indre livet i restauranten “The Hills”.

Lenge måtte denne boken hvile. Lenge måtte den bare ligge på nattbordet og vente på meg. For hver gang jeg begynte å lese den flommet øynene over av salt vann i løpet av kort tid. Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg har sønner selv? Eller kanskje bare fordi Aidt skriver så godt og sårt og rått og ekte? Og kanskje også fordi jeg har vært en sånn fan av Aidt riktig lenge, sånn at når dette skulle skje henne, at sønnen henne skulle dø, så ble jeg så dypt rystet og lei meg på hennes vegne også, altså personen Kaja Marie Aidt utenfor teksten og litteraturen. Sånn er det med bøker. De vikler seg sammen med alt. De siver inn og pipler fram. Men når jeg så endelig leste den ble jeg ikke bare veldig rørt og lei meg, men også opplyst og mektig imponert. Så les denne, selv om det kanskje tar litt tid og tårer.

Jeg hørte Levy på litteraturhuset i Oslo da hun ble badet av Bernhard Ellefsen. Det var virkelig så underholdende. Og trist og sant, det da snakket om, nemlig at livet ikke kan planlegges og barn kan i hvert fall i veldig liten grad planlegges for noen av oss. Men siden vi tilhører den generasjonen kvinner som er flasket opp på slagord som “just do it” og “because I´m worth it”, så tror vi på en eller annen måte at reglene ikke gjelder for oss. At biologien ikke gjelder, at tilfeldigheten ikke gjelder, at uflaks og død ikke gjelder for oss. Men så kommer virkeligheten og slår oss i hodet og barnet dør. En utrolig sterk historie, fortalt med energi og selvinnsikt og nærhet.

Å skilles i smug, er utgangspunktet for denne historien. De to har gått hvert til sitt, paret finnes ikke lenger, men svigers har dessverre ikke blitt oppdatert på parets oppløsning og når mannen forsvinner vil de at svigerdatteren skal reise til Hellas for å finne ham. I et brent og fremmed land famler hun seg fram i de brente ruinene. Sterkt og klart språk, det er som om det greske lyset reflekteres av boksidene på ett eller annet merkelig vis. Prøv denne.

En annerledes roman, satt i en ikke altfor fjern framtid. Setter de små grå i sving - og får deg til å reflektere over det sporet vi er inne på i vårt vestlige samfunn. Kloning, ødeleggelse av naturen, økte skiller mellom fattige og rike - psykologen Darreussecq setter det hele på spissen og klemmer til.

Vilt driv teksten og eksistensielt opprør i hodet. Fin stemme og en om du vil “internasjonal” følelse på plottet, som en god amerikansk indiefilm.

Rørende og rystende, men også underfundig og varmt, om å stå i livets tøffeste oppgave. Olaug Nilssen har klart den vanskelige transformasjonen å gjøre noe som i utgangspunktet var et brennende personlig og politisk engasjement om til et stykke bunnsolid litteratur. Noe buldrende og rykende blir rolig og klart, på et vis.

Vil understreke at jeg kjenner forfatteren personlig, og at min vurdering av boka hennes ikke finnes objektiv eller nøytral, og at jeg derfor ikke hadde kunnet anmelde denne boka i en avis, for eksempel.

Morsomt, mørkt, lyst, trist, skrevet i et vidunderlig musikalsk dialektspråk fra Jostedalskvinne på reise.

Vil understreke at jeg kjenner forfatteren personlig, og er på samme forlag som henne (Flamme) og at min vurdering av boka hennes ikke finnes objektiv eller nøytral, og at jeg derfor ikke hadde kunnet anmelde denne boka i en avis, for eksempel.

Full av snø og sjel og hjerte og kraft og lengsel. En vakker roman, både kaotisk og rolig i stemningen samtidig. Tiril klarer å skape bilder som fester seg, på en sånn intens måte at du står i fare for å tenke at det var du som kjøpte de glassene, at det var du som gikk gjennom snøen, at det var du i den senga den morgenen.

PS. Jeg kjenner Tiril, hun var tidligere min redaktør i Tiden forlag og vi har holdt kontakten siden. Mine meninger om boka hennes er ekte, men subjektive - ikke nøytrale, hvis noe slikt finnes.

Sitter som en sang i hodet. Går inn i det vanskelige med en tilsynelatende letthet, som en varm kniv. Leker med det språket som ikke rommer mennesker, bare enheter. Rørende.

PS: Jeg kjenner Monica Isakstuen personlig, fra vår felles periode i Tiden forlag, så min liken av denne boken er alt annet enn objektiv og nøytral og helt sikkert farget av mine varme følelser for Monica.

Impresjonisme i bokform. Det klirrer, og glitrer og skraper og brenner. Selv de som “ikke orker mer Knaus” elsker denne. Han klarer på sitt unike vis å pirke fram sterke følelser og eksistensiell angst ut av blå himmel.

En bok man blir litt lykkelig og litt rar av å lese. Detaljene, teksturene, luktene, fargene, lydene på plassen ute i hagen, tankene som flyter avgårde, du ruglete steinene, den grunne grumsete dammen. Hun er en av disse forfatterne som får det til å se enkelt ut, som med et klart og poetisk språk kan få en fyllepenn, en løs knott på en stekeovn eller en havrekjeks til å bli større enn seg selv. De ulike historiene i Pond er selvstendige, men ikke mer enn stauder i et felles bed er det.

“I say such silly things, merciless things indoors, the walls and floor and ceiling press so much acidic nonsense out of me- I become defensive, critical, intractable and remote. Impossible!”

Skaff deg denne boka, og les den til den blir fillete. Gjør det til et rituale, ta den med på hytta hver høstferie, eller på stranda hver sommer, jeg mener det.

Oi. For en bok! For en trilogi! Britiske Cusk imponerer med både grep, metode, språk og innsikt fra bok én, og lar hovedpersonen, den fraskilte tobarnsmoren Fay få tale gjennom alle hun møter på sin vei. Som en omreisende skrifteboks lar hun alle personene, alle livene, og alle fortellingene samle seg og si noe større om livet som kunstner, livet som kvinne, livet som menneskebarn på planeten Fellesskap. Les også de to neste i trilogien, Transit og Kudos.

Livet under overflaten. Hva skjer der nede, under skyer av plast og drit, som flyter rundt på deres himmel, vannskorpa? Hva tenker de som bor der? Er de like smarte som oss? Er de like triste som oss? Og like glad? Er de mørkredde? Dykker og filosof Godfrey-Smith utforsker noen av disse spørsmålene i denne sakprosaboka, og tar spesielt for seg blekksprutene som med sitt blå-grønne blod, nysgjerrige blikk og fangarmer som tenker sjæl, er omtrent noe av det mest rare og fascinerende jeg vet om. Det er også deilig med bøker som bekrefter avgjørelser man har tatt på magefølelsen for lenge siden - det at jeg ikke spiser blekksprut, for eksempel. Jag har alltid følt at det er som å spise sin egen bror. Nå har jeg ingen bror, men dere skjønner hva jeg mener.

Å elske bøkene til Gunnhild Øyehaug er som å elske naturvin. Det er noe annerledes ved bøkene hennes, på godt og på rart, ikke på vondt. “Presens Maskin” er en bok som er veldig “bokete” på en “uboklig” måte. Det er som om å lese blindeskrift som seende, eller som om boka er et stykke origami, og du bretter og bretter for å finne fram til teksten, til bokstavene. Men så er bokstavene løse! Og når du rister på hele greia så faller alle bokstavene ut, som konfetti, men i lufta forvandler de seg til en hvit kanin! Eller en due. En snill, hvit due som kan trikset forlengs og baklengs. Skjønner du? Nei, nettopp. Sånn er “Presens Maskin”. Jeg liker den veldig godt. Men den klør litt etter at man har lest den. Hva var det der? Jeg tenker fortsatt. Prøv, da vel?

En nydelig selvbiografisk bok, om livet akkurat i det det rakner, og synes sammen igjen, som femti år gammel.

Denne boka likte jeg virkelig godt. Hun har et språk som er helt sjeldent for en så ung forfatter, og en psykologisk innsikt og en tilstedeværelse i teksten som er helt fantastisk.

Jeg har lenge hatt en forkjærlighet for danske forfattere (kvinner), og Helle Helle er selvfølgelig på toppen av listen. I denne romanen møter vi en mor og en datter, datteren med kinasko, og moren med en sykdom som ligger og lurer bak i historien et sted, som en uforutsigbar og kanskje farlig hund. Er den bundet? Jeg liker denne kjempegodt. Sirkel-strukturen og blomkålen er så poetisk og rørende at jeg blir helt imponert.

Levy lager setninger, beskriver verden, lyset, varmen - så vi blir den unge kvinnen, Sofia, glir inn i henne. Det er ganske snedig gjort. Drømmeaktig, men likevel så nært som solkrem mellom fingrene, gulhvit og varm.