Ønsker for 2019
Man skulle kanskje tro at når man knokler på med skrivingen for å prøve å skrive bedre og friskere og mer ekte for hver dag som går, så er det suksess i formen av å bli anerkjent som forfatter som er den store drømmen.
Sånn er det merkelig nok ikke. Altså, misforstå meg rett, jeg vil gjerne lykkes med skrivingen, og prøver på det hver eneste dag - men det er ikke det som er drømmen min. Den store gleden med skriving, og med alle de andre tingene i livet som jeg er opptatt av, er at gleden og tilfredstillelsen kommer av seg selv bare ved å være i prosessen. Så lenge jeg skriver er jeg glad, så enkelt er det. Noen ganger blir det dritt og noen ganger middels og noen ganger er jeg til og med fornøyd, men det viktigste er å gjøre det. Jeg vet det høres merkelig buddha-bullshit ut, men det er sant at jeg føler det sånn, og det har sine årsaker. Hvis du lurer på hvor jeg har plukket opp de gode vibbene fra så kan jeg på det varmeste anbefale boken Lincoln in Bardo av min litterære helt George Saunders (som altså er buddhist), eller så funker store mengder med søvn og naturopplevelser også helt prima, kors på halsen.
Samme er det med de andre tingene og menneskene jeg bryr meg om. Så lenge jeg får være med barna mine og mannen min hver dag, så er jeg glad. Så lenge jeg snakker med søsteren min og niesene mine og foreldrene mine og svigers ukentlig, så er jeg glad. Så lenge jeg får sende og mottar meldinger fra vennene mine hver dag, så er jeg glad. Et enkelt liv. Igjen, misforstå meg rett, jeg kan bli pisse-irritert på alle de ovennevnte også, men når jeg er i vater blåser det over på null tid.
Men så var det ikke alltid sånn. I de periodene hvor jeg var for travelt opptatt med andre jobber, og ikke sov ordentlig fordi barna var små, og jeg ikke fikk tid til å verken skrive eller lese, så ble jeg ikke glad. Jeg ble matt, flat, sur som en fis og til slutt syk hele tiden. Jeg tror nemlig at man kan ta seg helt ut veldig lenge, så lenge du bruker tiden din på noe du virkelig liker å holde på med. Men hvis den store drømmen din er noe annet - som å skrive - ja, da kan man gå på en smell, som jeg gjorde. Resultatet ble full utbrenthet og en sykemelding som varte et halvt år. Et halvår der det meste jeg fikk til var å komme seg ut av senga og si ha det til barna om morgenen, før jeg gikk rett og la meg og sov meg gjennom dagene. Et halvår der jeg ukentlig satt hos fastlegen og insisterte på at jeg følte meg bedre, men ikke en gang klarte å lage middag eller holde meg våken gjennom en hel dag. Jo, da, utbrenthet er noe som skjer selv den som insisterer på at hun ikke er utbrent.
Det som er bra med å være utbrent og gradvis bygge seg opp igjen, er at man rydder litt opp i prioriteringene sine. For du klarer bare å gjøre de tingene som er absolutt viktigst for deg. Alt annet må du glemme. Så kan man gradvis legge på ting på listen av ting man vil gjøre, og hvis du er heldig og har en flink fastlege til å støtte deg på veien, så kan man opparbeide seg hundre prosent arbeidsuførhet igjen. Men kanskje ikke den jobben du hadde, eller noe tilsvarende. Men å skrive? Å, ja. Og da skal jeg fortelle deg at selve gleden ved å klare å skrive noe som helst er så stor at den i seg selv holder.
Så hva er ønskene mine for 2019 da? Jo, det er at politikerne viser at de gjør noe for klimaet vårt. At de begynner å tenke langsiktig og handle deretter - ikke hele tiden snu kappen etter vinden og gi avkall på alle verdier og prinsipper for den kortsiktige makten. Slutten av 2018 med Ernas abort-poker var ille i så måte. Nå sitter de foran peisen og smelter marshmallows om til brent sukker, og svelger det ned med altervin, og gudene skal vite hvem som ofrer hvilke prinsipper neste gang for at makten skal bli i deres klissete hender.
Jeg har så sinnsykt klimaangst, og min eneste dårlige samvittighet er at jeg hele tiden risikerer å fornærme gode venner på veien mot et grønnere liv - fordi de kanskje tror at jeg ikke synes de er grønne nok. Men jeg har mer enn nok med min egen samvittighet og har ikke tid eller ork til å dømme andre. Folk må velge selv - men politikerne må ta noen veldig gode valg for oss, noen store gode valg som monner. Vi trenger både gulrøtter, masse gulrøtter og litt pisk for å endre vanene våre. I år, 2019, er Oslo miljøhovedstad, men Norge er ikke miljøland i mine øyne, selv om vi burde være det.
Den første tingen jeg klarte å skrive etter at jeg var utbrent var dette gjesteinnlegget på den grønne bloggen Green House by Anja Stang av min tidligere kollega i Stella, og nå venninne, Anja Stang. Sjekk gjerne ut resten av bloggen hennes for grønn inspirasjon i året som kommer! Hun skriver om alt fra mat, hjem, mote, hage, skjønnhet og ting til barna.
Gotland er grønn og skjønn